Kunnskap

Å være er den mest generelle formen for eksistensen.
Å være er ikke noe evne eller noe en oppnår ved å løse noe oppgave eller avlegge noe eksamen.
Det er den felles grunn til alt.
En kan betegne væren som et punkt, og denne form gjør alt som er på samme grunn.
Det som er, er det værendes kriterium.
En kan aldri dømme om noe utenfor subjektet virkelig er værende ting.
At noe er, er kunnskapens grunn.
Den mest grunnleggende form for å være er den at: Jeg er.
Den er dens egen bekreftelse og kan ikke bekreftes av noe annet enn seg selv.
Å være er en åndelig sannhet.
Grunnlaget er vesen.

Bedre er å kjenne ett grunnleggende prinsipp enn å lese all verdens litteratur!

En hel utdannelse kunne bestå i å lære ett prinsipp.

Alle emner tilhører ett eller mer prinsipper for å ha kjennskap til emnet.

De mest universelle prinsipper er trancendentale, og gjelder som rettesnor for alle andre emner.


Verden er ordensLadet med tråder som går ut og inn til kjerner.
I regelen går det mer tråder ut fra en kjerne enn det går inn til en kjerne. (Minst+1)

En kjerne kan betraktes som en knute, og som et punkt hvor tråder samles.

Tråder blir mer etter hvert som de går gjennom kjerner.

Kjerne er i regelen et vesen.

Et vesen er en ånd med eller uten intensjoner.
En ånd sin vilje er enten oppstått i den samme ånd eller i andre ånder.

En vilje kan være uavhengig selv om andre ånder også er i samme vilje.

Grunnleggende finnes 2 typer av alle ting.

Viljen er 2 typer av:
destruksjon og tilintetgjørelse, og konstruksjon og skapelse.

Kunnskap om viljen er den enkeltes sak, og Gud er den enkeltes grunn.