Å være

 Å være er den mest generelle formen for eksistensen.

Å være er ikke noe evne eller noe en oppnår ved å løse noe oppgave eller avlegge en

eksamen.

Og ingen oppgave er mer krevende enn å være, for en kommer ikke utenom

4 er tider i porter og gjennom strømmer som pust i sivet

4 er porter i orden, og den kjenner sitt hjem som er i 3.

@OMEG

Det er en felles form for alt.

En kan betegne væren som et punkt, og denne form gjør alt som er på samme grunn.

Det som er, er det værendes kriterium.

En kan aldri dømme om noe utenfor subjektet virkelig er værende ting.

At noe er, er kunnskapens grunn.

Den mest grunnleggende form for å være er den at: Jeg er.

Den er dens egen bekreftelse og kan ikke bekreftes av noe annet enn seg selv.

Å være er en åndelig sannhet.

Grunnlaget er derfor åndelig.

Bedre er å kjenne et grunnleggende prinsipp enn å lese all verdens litteratur!

En hel utdannelse kunne bestå i å lære et prinsipp.

Alle emner tilhører ett eller flere prinsipper for å ha kjennskap til emnet.

De mest universelle prinsipper er transcendentale, og gjelder som rettesnor for alle

andre emner.

Verden er ordenskaos med tråder som går ut og inn til kjerner.

I regelen går det flere tråder ut fra en kjerne enn det går inn til en kjerne. (Minst+1)

En kjerne kan betraktes som en knute, og som et punkt hvor tråder samles.

Tråder blir fler etter hvert som de går gjennom kjerner.

som universet blir noen til mens andre oppheves fordi forLøsning skjer, og skje din

VILJER, her, som hær og dær.

Tråder blinker på den erkjennende speil.

Noen kjenner en alt, og fra Guds nåde Ledes en inn gjennom portene

Kjerne er i regelen et vesen.

Et vesen er en ånd med eller uten intensjoner.

En ånd sin vilje er enten oppstått i den samme ånd eller i andre ånder.

En vilje kan være uavhengig selv om andre ånder også er i samme vilje.

Grunnleggende finnes det 2 typer av alle ting.

Viljen er 2 typer av:

destruksjon og tilintetgjørelse, og konstruksjon og skapelse.

Det finnes minst 2 måter å leve på, og mange er veiene til dEn kjerne _-_

blink i motsetninger

Gjennom tråder den enkelte strømmer, og gjennomgår den enkeltes drømmer.

Skinner i evighet for inn slippes den enkelte.

Som solen har omsorg for jord, så er jeg omsorg for fjell, hav og måne.

Hum ER jeg

Evig nær

evig langt unnA

Ikke kan dommer fra utsiden gjøres gylDige.

Enten de er faLske eller sanne.